02/15/2008: "Gåstol og engasjement"
Var det ikke det jeg visste? Jeg trodde jeg var standhaftig nok. Jeg trodde jeg hadde nok ben i nesa til og stå i mot. Jeg trodde jeg var kynisk nok til ikke og bli hjernevasket.
Jeg tok feil.
Det hele startet så uskyldig på onsdag kveld. Amiculus og jeg skravlet litt på MSN etter at ungene var i seng, han hjemme hos seg og jeg hjemme hos meg (fant ut at jeg skulle bruke leiligheten min litt denne uka, så jeg ikke glemmer hvor den er).
Men, til saken. Mens vi satt der og skravlet, så skriver plutselig Amiculus; "fattern har et spørsmål til deg"
Jaha, tenkte jeg, hva kan det dreie seg om?
Amiculus forklarte videre at hans far sitter i valgkomiteen for områdets vel-forening, og de slet med og finne nok bygdetull.. uhm.. jeg mener nok bygdefolk til og stille opp i styre og verv for vel-foreningen. Han lurte da på om jeg kunne stille som kasserer.
Riktignok bor ikke jeg i området (enda?) men regnskap har jeg jo ørlite erfaring med da etter 14 år i diverse økonomiavdelinger, så enden på visa ble at jeg sa jeg kunne stille opp. Deretter kom det frem at det skulle være årsmøte dagen etter, og naturlig nok ville det være fint om jeg kunne være med der.
Så i går, på selveste Valentinsdagen, ble jeg med pappa'n til Amiculus på mitt første årsmøte for den lokale Velforeningen.
Jeg skulle jo bare stille opp og holde orden på pengene, jeg. Det var det jeg sa til meg selv hele tiden, men underveis på møtet så kjente jeg det. Sakte men sikkert krøp følelsen innover meg. Først skjønte jeg ikke helt hva det var. Tenkte kanskje influensaen var på vei tilbake, men neida, det var ikke det som tærte på meg. Det var... engasjement?!?
Her satt det en gjeng og diskuterte Seniordans, Grendetreff, basar og innkjøp av brus for drøye 2000,- og jeg ble faktisk engasjert. Erre mulig?!
Tidligere har mitt engasjement for nærmiljøet begrenset seg til og hilse pent på naboene og holde volumet på musikken til et nivå som ikke plager naboen, og nå sitter jeg faktisk og noterer forslag på en saksliste til neste møte, innhenter tilbud som kan legges frem vedrørende noe som ble tatt opp på årsmøtet, og i det hele tatt så lider jeg altså av engasjement og interesse for et nærmiljø som faktisk ikke engang er mitt eget nærmiljø (ikke enda ihvertfall).
Tror det må ha vært noe i kaffen de serverte på møtet, eller så er engasjement i verste fall smittefarlig. Uansett er jeg nå infisert, og må nok bare innse at jeg nå er en del av et lokalmiljø utpå bygda.
Men, Cafe Latte'n min får du aldri!!
