03/12/2008: "Smak og behag"

Vi har alle våre preferanser når det gjelder menn. Noen liker Brad Pitt mens noen foretrekker Johnny Depp (og andre igjen vil ha begge to samtidig).

Jeg kom til og tenke på dette med menn mens jeg satt på sykkelen på Sats idag. Der er det nemlig endel forskjellige mannfolk og hvile øya på mens man trener. I tillegg leste jeg en liten Nemi-stripe her forleden hvor det ble referert til Titi Suru, og det vekket endel minner.

For de av dere som ikke husker Titi Suru så var han den slemme ulven som var ute etter geitekillingene til Fru Rada (hun som sang #Mo-om is ho-ome, now you can open the door..# osv.) i musikal-versjonen av eventyret om "Ulven og de syv geitekillingene".

Det er mulig Titi Suru skal være skummel og fæl i dette stykket, men jeg kan ikke hjelpe for at jeg heier bittelitt på ham likevel. Okej, så har han en forferdelig frisyre og en bart enhver tysk pornostjerne ville misunne ham, og herregud, fyren løper rundt i sorte TIGHTS, men åååååh, det småslemme blikket da *glise fårete* Jeg mener, fikk jeg valget mellom Titi Suru og Brad Pitt/Johnny Depp, så er valget ganske enkelt.. #Mo-om is ho-ome# Jaddah...

Men, tilbake til smak og behag.. På Sats idag var det blant annet en kompisgjeng som stod foran speilet og løftet vekter. De var så klisjeaktige at jeg nærmest tok meg selv i og se meg rundt etter filmteamet. Så mange klisjeer på en gang pleier og bety Norsk Film, men dette var visst blodig alvor. Gutta stod o betraktet seg selv og hverandre i speilet mens de løftet vekter, og innimellom kastet de noen blikk rundt i salen for og se om alle fikk med seg hvor flotte muskler de hadde. Naturligvis hadde de singlet på i tillegg bare for og få frem klart og tydelig hvor godt trente de var.

Det er helt sikkert flere enn guttenens mamma'er som faller for disse her, men jeg er ikke en av dem.

På Rolling Stones-konsertene i fjor fikk jeg æren av og stå bak et par andre klisjeduder. Dette var vestkantgutta i midtlivskrise. Med genseren løst og ledig slengt over skuldrene og løst knyttet rundt halsen, med slacks og skjorte, og ubegrenset tiltro til egen ikke-eksisterende rytme, ristet de løs foran oss, i utakt til musikken, og til stor irritasjon for oss med mer enn to hjerneceller og gni sammen.

Ingen tvil om at damene som var med dem var store fans, men jeg er ikke klar til og bli groupie der heller med det første.

Jeg har jo skjønt tidligere at jeg har en ørliten forkjærlighet for "bad boys". De som ikke helt automatisk sklir inn i A4-formatet. Er ikke bare Titi Suru jeg har heiet på tidligere. Flere enn en gang har jeg blitt smått snurt når den sukkersøte, billedskjønne og totalt uinteressante "helten" har vunnet over den lett pirrende, småfarlige og slemme bad-guy'en.

Likevel, jeg liker ikke drittsekker. De må være litt småslemme med litt sjarm, ikke bare slemme, liksom. På den annen side så har jeg jo hatt min andel av dagdrømmer om Johnny Castle også da. Jeg sier bare "Nobody puts Baby in a corner". Ååh, *smelt*. Stort mer smør-pen og klissete helt skal en vel lete lenge etter, men det er ikke fritt for at den filmen har lagt endel føringer for mine forventninger til Den Store Kjærligheten.

Konklusjonen min ble tilslutt at jeg ønsker meg en Kinderegg-mann. Da mener jeg ikke en liten mann i plast som kommer i flere deler, men en som oppfyller tre ønsker på en gang. Barsk og småtøff, sunne verdier, og se like bra ut i tights som Titi Suru..

Neida, bare tuller, er ikke så nøye med de sunne verdiene naturligvis. Hehe.

Men, helt alvorlig, Kinderegg-mannen må være stabil, ha de riktige verdiene og ha Titi Suru's X-faktor.

Mulig jeg må kjøpe noen sorte tights til Amiculus og teste ut hvorvidt han kler dem like godt, men rent bortsett fra en liten usikkerhet på tights-kompatibiliteten til Amiculus, så vil jeg definivt si han er Kindereggmannen min. Jeg kan fint se for meg ham storme inn og si "Nobody puts Nihil in a corner"..