04/01/2008: "Dans og latter"

I kveld var Amiculus, Mellomplutt og jeg på danseoppvisning. Lille Dulcedos dansegruppe skulle vise frem hva de hadde lært på kurset sitt, sammen med to andre dansegrupper fra to andre skoler.

Ungene var selvsagt kjempeflinke, og Lille Dulcedo var usedvanlig flink. Jeg er selvsagt helt objektiv og ikke det minste påvirket av og være hennes mamma *kremt*.

Det var likevel noe annet den kvelden som truet med og ta oppmerksomheten fra Lille Dulcedos danseprestasjoner.

Det viste seg nemlig at kurset ble holdt av en noe spesiell familie.

Kveldens "toastmaster" var danseinstruktørens mamma. En litt aldrende, skyggerik kvinne, med knall røde strømpebukser, ballerinasko og tendenser til "dansegange". Hun fortalte en mengde uforståelige vitser og anekdoter innimellom hver opptreden, og forsøkte og knyte det hele sammen til et show.

Datteren var altså danseintruktøren, og hun kunne vært alt melom 16 og 36. Utroli ubestemmlig alder, og i tillegg var hun tynn som ei flis. Når hun stod sidelengs var hun så godt som usynlig. Hun bevegt seg rundt så grasiøst og selvsikkert som hun kunne, og det var vel knapt så mye som en liten antydning til smil i løpet av hele seansen.

Kveldens høydare var derimot faren. Han fikk frem smilet hos meg uten problem. Ikke bare smilet, men latteren også. Faktisk lo jeg så tårene trillet, og et øyeblikk var jeg nesten redd for at jeg bare måtte komme meg ut av salen før jeg ødela hele forestillingen.

Det startet nemlig med en dans til Michael Jacksons "Black or white". Ungene trasket rundt bak pappa'en på scenen og så ut til og kjede seg. Dansen han hadde lagt opp til var nemlig såpass avansert at de ikke hadde sjans til og holde følge. Det la derimot ingen demper på Dansepappa'en som hoppet og spratt rundt gå håret flagret. Det vil si, det lille håret han hadde. Mannen hadde nemlig en enorm måne, men kransen som var behåret, var dog behåret med halvlange pistrete fjoner. På seg hadde han jazzbukser og en hvit skjorte, og han hoppet rundt på scenen i beste Wacko Jacko stil.

Jeg flira litt for meg selv, for mannen virka som en litt aldrende Jackson-fan som ivrig hadde lært seg dansetrinnene ved og studere musikkvideoen, og det hele minnet meg om den gangen jeg og venninnene mine apet etter Madonna for og lære noen dansetricks til og vise frem på ungdomsdiskoen.

Det hele kulminerte i kveld da denne mannen entret scenen sammen med en enslig gutt fra en litt eldre dansetropp og disse to skulle fremføre en dans til Michael Jacksons "Thriller".

Denne voksne mannen danset rundt på scenen med lett håndleddsknekk og en innlevelse som i beste fall kan kalles på grensen til psyk, men han hadde det tydeligvis utrolig morsomt. Jeg ble nesten litt ille berørt på mannens vegne. For og påta seg og danse for en sal full av mennesker så bør man enten være utrolig dyktig, eller et barn, men denne mannen var ingen av delene. Muligens var han et barn mentalt sett, og i så fall var det utrolig slemt av meg og få latterkrampe, men det var umulig og styre seg når denne Michael-wannabeen spratt rundt på scenen og i beste Jacko-stil sjekket av utstyret lå riktig i buksene og deretter ga seg i kast med en heler dårlig moonwalk.

Jeg klarte heldigvis og få samlet meg, men det var bare så vidt. Fra nå av skal jeg være litt mer selektiv i forhold til hva jeg melder Lille Dulcedo på. Hun storkoste seg riktignok, men og betale for at noen som har stagnert på et nivå hvor jeg og venninnene mine var på ungdomsskolen skal lære Lille Dulcedo og danse, det blir for dumt. De må gjerne underholde barna og ha "danselek" med dem, men de bør absolutt revurdere sin egen rolle i forestillingen og kanskje la ungene beholde rampelyset i mest mulig grad. Så kan far heller kose seg med sine Michael jackson "moves" i dansesalen sin på egenhånd.