05/12/2009: "Jeg twitrer, derfor er jeg?"

Fjesboka har jeg forlengst funnet ut ikke er for meg. Derimot har jeg hørt mye om Twitter i det siste, så jeg fant ut at det ville jeg sjekke nærmere. Egentlig en ganske morsom greie. I utgangspunktet høres det kanskje litt eksibisjonistisk ut. Som om "alle" trenger å vite hva jeg foretar meg til enhver tid. Likevel, det er opp til hver enkelt å finne sin måte og grunn til å twitre på. Noen vil selvsagt ha oppmerksomhet, andre bare sender en liten tweet om en tanke som plutselig ramlet ned i hodet, eller noe annet de føler for å sende en melding om.

Fordelen er at det er veldig enkelt. Man sender rett og slett en kort SMS til twitter-siden sin, og voila så ligger det ute. Man kan velge å følge andres twitter, og enten få det til mobil, eller sjekke oppdateringer på nett når man føler for det. Jeg sjekker på nett når jeg har tid og lyst.

Har foreløpig ikke funnet kjentfolk (altså folk jeg kjenner privat) som er på twitter, men masse kjendiser i varierende grad som sender inn tweets med jevne (og ujevne) mellomrom, noen mer interessante enn andre.

Hvorfor jeg twitrer? Jeg har jo blogg'en min, så hvorfor skulle jeg ha en twitter-side i tillegg? Tja, si det. På bloggen blir det fort lengre innlegg, og jeg må være på nett for å kunne oppdatere. På twitter sender jeg små tweets fra mobilen, korte snutter som faller meg inn der og da. En slags mini-blogg med andre ord.

Så kan jeg ha de store, lange tankene mine på blankeark.net mens jeg lærer å fatte meg i korthet på twitter. Forsåvidt en ting vi kvinner kanskje burde bruke mer tid på å lære. Jeg har forstått at jeg til tider kan prate vel lenge og mye, så kanskje jeg blir flinkere til å være mer effektiv med ord når jeg bruker twitter?