08/06/2009: "Insekter og sånn"
Stod ute og plukket rips etter jobben idag, og fant ut at jeg faktisk har blitt endel mer herdet overfor insekter enn jeg var før.
Jeg husker en gang når jeg var mye yngre, og hele familien var ute på biltur på fjellet. Plutselig fikk vi en veps inn i bilen, og ettersom jeg satt fast mellom mine to søstre i baksetet, kastet jeg meg umiddelbart over fanget på en av dem, og forsøkte og få opp døren. Skal ikke påstå jeg rakk tenke så mye igjennom handlingen, men instinktivt ville jeg vel forsøke og sparke henne ut først og så hoppe etter selv. Vi vet jo alle at vepser er langt farligere enn å hoppe ut av en bil i fart.
En annen gang jeg var i stuen med moren min så kom det en veps flyvende inn gjennom et åpent vindu. Jeg løp full fart opp i andre etasje, inn på badet og låste døren. Idet jeg vrir om nøkkelen på døren, så tenker jeg for meg selv; "Karen, vepser kan ikke åpne dører.."
Likevel, jeg låste ikke opp før moren min sa vepsen var borte.
Det eneste instinktet jeg hadde på den tiden som var sterkere enn frykten for insekter, må ha vært bluferdigheten min.
En venninne og jeg hadde lånt leiligheten til tanten hennes i Stavanger en helg, og vi tyvlånte innholdet i barskapet på fredagskvelden (men det er en helt annen historie) og på lørdagen lå vi ute i hagen og solte oss mens vi hentet oss inn igjen fra kvelden før.
Som nevnt så var (er?) jeg ganske bluferdig og jeg solte meg selvsagt ikke i bikini, men shorts og t-skjorte. I hagen ved siden av drev noen håndverkere og snekret, og det var vel en fire-fem mannfolk som drev på der. Plutselig er det en veps som svimer rundt meg, og til min store forferdelse flyr den inn i ermet på t-skjorten min.
Jeg kan jo ikke vrenge av meg t-skjorten ute i hagen ettersom det er en gjeng mannfolk bare noen meter unna, så jeg bruker alt jeg eier og har av krefter på å holde nervene under kontroll, og reiser meg forsiktig før jeg noe anstrengt går inn i huset. Så snart jeg er ute av synsvidde tar jeg av meg t-skjorten så raskt men forsiktig som jeg bare kan
Det går jo som det må gå, vepsen stikker meg på skuldra. På en smerteskala fra 1 til 10 så var det kanskje en firer. Det var vondt, men det gikk veldig fort over igjen. Absolutt ikke en smerte som man burde ofre søstre for å unngå, men jeg visste jo at det ikke var en rasjonell frykt.
I fjor på forsommeren hadde jeg en skrekkelig opplevelse når jeg så en husbukk (trebukk?) for første gang i mitt liv. Den var gigantisk, og jeg lo/gråt i et hysterianfall uten sidestykke mens jeg forsøkte å forklare Stig at jeg nettopp hadde sett et insekt på størrelse med Radio 1's trafikkhelikopter.
Nå begynner jeg derimot å venne meg til insektene rundt meg. Tidligere i sommer hang jeg ut klesvask da jeg plutselig hørte noe som minnet om motordur. Jeg snur meg og får øye på en metallisk blå bille på størrelse med en drue som buzzer rundt klesvasken.
Tidligere ville jeg sannsynligvis løpt så langt jeg orket (minst 20 meter unna med andre ord), men jeg veivet litt med håndkleet jeg var i ferd med og henge opp for å skremme den bort. Den ble borte litt, men plutselig kom den tilbake igjen og suste forbi hodet mitt. Da tok jeg kleskurven og kastet etter monsteret før jeg løp inn med et hulk (jeg sa jeg var blitt bedre, ikke at jeg var kurert).
Mens jeg stod i ripsbusken og plukket i dag var det fluer og småkryp som kravlet rundt omkring hele tiden, men jeg klarte meg fint. Veivet dem bort når de ble for innpåslitne men ellers brydde jeg meg ikke så mye om dem. Dog må jeg innrømme at jeg gikk rett i dusjen etterpå for og spyle av eventuelle insekter som hadde kravlet inn i håret eller noe.
Det er vel noe i det med å utsette seg for det. Når de er rundt en hele tiden, så nytter det ikke å opprettholde en konstant grad av panikk i kroppen. Det blir for slitsomt. Så frykten kapitulerer til slutt og bra er det, for ellers hadde det blitt anstrengende og bo her ute i skogen.
