08/08/2009: "Fremskritt"

Ikveld ble det litt Wii som lørdagsunderholdning. Emma, Stig og jeg drev med wakeboard, bueskyting, frisbee-kasting og fekting blant annet.

Tankene går litt tilbake til tv-spillene slik de var da jeg var liten.

Jeg husker den første spill-maskinen vi hadde. En Vic20. Der var "hjernen" plassert i tastaturen, så vi koblet et tjukt tastatur til tv'en og så var vi igang. Spillene bestod av noen solide kassetter som vi dyttet inn i et hull bak i tastaturet.

Et av mine favoritt-spill var rent tekstbasert. Man kunne gi figuren man styrte kommander, men kun to ord av gangen. Det hele handlet om en dude som befant seg i et hus og skulle løse et mysterium der. Jeg kunne gi ham instruksjoner som "Go west", "Look inventory" eller "Take apple". Når man kom inn i et nytt rom bekrev han kort hva han så. "Jeg er i et rom. Det er et bord her. På bordet ligger det en kovolutt". Så kunne man gjette seg frem til han kanskje skulle plukke opp konvolutten. Særdeles forseggjort med andre ord.

Det jeg husker aller best derimot, er at det var vampyrer i dette huset. Med jevne mellomrom kom melding "It's getting dark outside". Når den meldingen hadde dukket opp nok antall ganger, og hvis man ikke hadde funnet en løsning for og unngå vampyrene ble det plutselig natt, og figuren sovnet. Når neste linje kom på skjermen så fikk vi beskjed om at han hadde våknet i et ukjent rom med to små hull på halsen.

Husk at vi her snakker om ren tekst på skjermen. Ingen bilder, ingenting annet enn noen få ord på en skjerm. Likevel husker jeg så godt at jeg fikk sommerfugler i magen når varslet kom opp "It's getting dark outside".

Det var så ubeskrivelig skummelt og jeg hastet gjennom dette huset så fort to kommandoer om gangen ville la det gjøres, men jeg fant aldri løsningen på gåten.

I tillegg til et par tekst-baserte spill og noen veldig grafisk enkle spill, så hadde vi en tjukk bok med programmerings-kode. Jeg prøvde meg frem og kombinerte noen progamkodesnutter og klarte til min store stolthet og få frem en pinnemann som gjorde jumping jacks inn i uendeligheten på tv'en. "10 print Hello".

Etterhvert avanserte vi til C64. Der hadde de fleste spillene bilder om ikke annet. Mener på det var på denne vi spilte Olympiske Sommerleker. Vi stupte og kastet diskos og slegge. Det morsomste derimot var løping og svømming. Da gjaldt det og dra joysticken frem og tilbake så fort som overhodet mulig. Tror vi knakk to eller tro joysticker før vi kom oss over på den første Nintendoen.

Etter det har utviklingen gått ganske fort. Nintendo ble Supernintendo og så kom Nintendo 64, med Mario-spillene, Mario Cart og ikke minst, Zelda. I tillegg kom PC med internett. Så ble det Playstation med Sims, Buzz, Singstar og Guitar Hero.

Sim fikk frem massemorderen i meg. Etterhvert ble jeg lei av og bygge fine hus og stifte nye familier, prate med naboene og leve et vanlig liv via tv-skjermen. Da bygde jeg, puttet inn Sim'en min, og fjernet døren. Eller kanskje sende dem ut i bassenge og så selge trappen slik at de ikke kom seg opp av bassenget igjen. Ondskapen kjente kun programmererens grenser.

Siste ut i rekka er Wii, og vi hopper og spretter rundt i stua med nunchuk og motion controller og hva det nå heter, mens vi golfer, spiller bordtennis og skyter pil og bue. Ondskapen er fortsatt tilstede kjenner jeg. Under en sykkeltur prøvde jeg og sykle utenfor et stup, og etterpå vil jeg se hva som skjer om jeg "glemmer" og åpne fallskjermen før jeg når bakken.

Det er en himmelvid forskjell på det tekstbaserte spillet vi startet med og teknikken som ligger bak en Wii, men likevel, jeg har vel egentlig aldri fått igjen den kriblingen og spenningen som jeg hadde med det tekstbaserte spillet. Det kan vel skyldes min egen overivrige fantasi, og alt den kan hoste opp når den får muligheten til det.

Men, nå er det min tur til og hoppe i fallskjerm visstnok.

It's getting dark outside.