En god lytter

Jeg har hørt at man skal lytte til kroppen sin. Som DS-pasient er det ikke alltid like lett å høre stort annet enn romling fra magen, men jeg tror jeg bør prøve å lytte litt nå. Jeg tror nemlig jeg hører et ørlite nødskrik der innefra et sted.

På tirsdag var jeg og Vimsa på spa og fikk kroppsmassasje. Det var kjempegodt å skjemme seg bort litt, men musklene i skulder/nakke-området er ganske ømfintlige for tiden. Etter å ha gått med skuldrene trukket oppunder ørene i mangfoldige måneder pga stress hjemme og på jobb, så så er hele området der bak en stor, sår klump. Litt massasje i ny og ne har vært utrolig godt, men på tirsdagen ble nok massøren litt for hardhendt med meg. Dagen derpå kjentes det ut som om jeg hadde fått skikkelig juling, og nå, to dager senere er det fortsatt vondt.

Vi har jo massøse som kommer på besøk på jobben hver 14.dag, og siden hun var innom idag tok jeg en tur til henne for å høre om hun kunne gjøre noe. Før jeg rakk si noe som helst kommenterte hun at jeg var hoven på ene siden. Hun gjorde sitt for å øke blodsirkulasjonen i området, men som hun sa, jeg måtte nok belage meg på et par dager med smerter fremover før det roet seg igjen.

Når det ikke er skuldrene og nakken som plager, så er det magen. Stress og uro setter seg rett i magen på meg, og nå er det nærmest blitt kronisk med uro, kvalme og mageknip. Hjelper ikke med håpløst kosthold, trøstespising og uregelmessige måltider.

Søvnen er et helt eget kapittel. Sovner sent, sover urolig og våkner ofte, og når jeg endelig sover så har jeg lange maraton-drømmer som gjør at jeg våkner nesten mer sliten enn da jeg la meg.

I tillegg er det mye mas oppi hodet. Utrolig hvor mange tanker det er mulig å ha på en gang. Bekymrer meg for Amiculus og faren hans som jobber og sliter altfor mye med huset. Bekymrer meg for ungene. Storeplutt har vi nesten ikke sett de siste månedene. Mellomplutt er på full fart inn i tenårene med alt det drar med seg av humørsvingninger og trassighet. Lille Dulcedo sliter med sjalusi og vil ikke dele mamma'n sin med stesøsknene sine, og i tillegg er det nok litt vanskelig å være en jente midt i mellom to gutter. Lilleplutt er minstemann og synes det er leit å alltid legge seg først, og ikke få til det samme som de andre får til. I tillegg må alle ungene stort sett klare seg uten venner, for det er ikke lett å invitere med seg noen hjem når vi knapt nok har plass til de som skal bo her.

Uroer meg for venner vi nesten aldri ser. Husker dem oss når vi en gang får tid til overs igjen? Bekymrer meg for forholdet vårt. Vi har sett lite til hverandre den siste tiden, og når vi endelig har hatt tid sammen så har vi vært for slitne til å ta vare på hverandre. Kommer vi til å huske hvordan det egentlig skal være når vi har tid igjen?

Kanskje ikke rart kroppen min skriker litt?

Men, jeg er fortsatt håpefull. Prøver å meditere med bilder av det vi hele tiden har jobbet oss frem mot. Målet vi har hatt i sikte siden vi startet på dette.

Ser frem til å ha familien samlet under ett tak. Ha tid til middag med hele familien samlet på hverdager. Late helgefrokoster med latter og kos. Kvelder på sofaen med Amiculus. Tid til å benytte seg av de mulighetene som er der vi skal bo (bade om sommeren, gåturer året rundt, skitur på vinteren, snøballkrig med ungene, grillkvelder på terrassen osv). Samvær med familie og venner. Tid og overskudd til å være kjærester igjen når vi har barnefri. Ferieturer sammen.

Åh, så godt det skal bli. Synes faktisk jeg skimter målet også nå. Soverommene virker nesten innflytningsklare, bare det blir ryddet og vasket litt. Kjøkkenet er ikke klart enda, men det har kommet godt på vei. Badet oppe er ikke langt unna brukbart, så jeg øyner et håp om å flytte inn i løpet av februar/mars ihvertfall.

Grugleder meg litt til å selge og flytte fra Lørenskog. Har jo trivdes veldig godt her, men tipper jeg kommer til å trives enda bedre hos Amiculus.

Så ta det med ro, kroppen min, og hold ut litt til. Vi skal snart få roet oss ned igjen. Skuldrene skal senkes og vi skal sove godt igjen snart.
Nihil on 01.29.09 @ 08:47 PM CST [link] [Kommenter innlegget]

Gratulerer med dagen, Lille Dulcedo

Idag fyller Lille Dulcedo 9 år. Om 15 minutter er det faktisk nøyaktig 9 år siden hun så dagens lys.. eller, siden hun er født på kvelden, 9 år siden hun for første gang så kveldens mørke. På Ahus' fødestue 2 var det for 9 år siden hektiske tilstander ved disse tider. Vesla var treg ut av startgropen, så 17 dager på overtid, etter fire dager med forsøk på igangsettelse av fødselen, ble hun regelrett dytta ut i verden.

Tror hun fikk en fin dag idag da. Startet med frokost på sengen, og deretter middag på Egon. Etterpå dro vi hjem og så vanket det litt iskrem til dessert. Gaver ble det også, så hun virket godt fornøyd. Kvelden ble rundet av med et kapittel av "Doktor Proktors prompepulver" før hun skulle sove.

Har forøvrig vært alene med de tre minste ungene nå de siste to dagene. Amiculus er på kick-off med jobben, så jeg har ungene alene. Riktignok blir det ikke store forskjellen fra vanlig. Jeg må kjøre ungene til skole/barnehage, noe Amiculus stort sett ordner, og mens han vanligvis dukker opp i 20-21-tiden så er det nå et par timer for meg selv på sofaen før jeg slenger meg til sengs alene.

Begynner endelig å se et lys i slutten av tunnelen når det gjelder husbyggingen også. Forhåpentligvis kan vi snart flytte inn der, og i det minste bo sammen mens vi får gjort resten der ute. Skal virkelig bli godt å få ungene inn på vært sitt rom, gi dem muligheten til å få besøk av venner og besøke venner og ikke minst, få litt mer tid sammen med Amiculus.

Utrolig kjipt å bare se ham en drøy time eller to hver kveld, og da er vi begge så slitne at vi ikke klarer å sette sammen to ord omtrent. Men nå begynner vi å nærme oss slutten på denne fasen heldigvis


Nihil on 01.27.09 @ 10:36 PM CST [link] [Kommenter innlegget]