Tiltak
Begynner og bli passelig lei av at alt skal være så tiltak nå om dagen. Er deprimerende og ha så lite energi. Jeg klarer og gjøre en god del ting, men prisen er og føle seg mørbanket og utmattet etterpå. Alternativet er og ta det helt med ro og være måtelig slapp hele tiden. Vet ikke hva som er og foretrekke egentlig, men jeg vet ihvertfall at jeg ikke orker ha det sånn så veldig mye lengre.
Idag har jeg ikke gjort stort. Lille Dulcedo startet skolen halv ti idag, så vi trengte ikke stresse opp tidlig. Jeg våknet før klokka ringte så man skulle jo tro jeg hadde fått nok søvn ihvertfall. Fikk henne på skolen, stakk innom butikken på vei tilbake, og etter en kjapp frokost, ryddet jeg litt her hjemme. Tok ingen storrengjøring, men ryddet vekk litt tøy, tørket over gulvene, og satte noen ting inn i det nye skapet mitt.
Når det var gjort var det på tide med lunsj, og deretter ble det bare daffing i sofaen. Nå føler jeg meg tygd på og spytta ut igjen. Egentlig hadde jeg tenkt og ta en tur innom jobben, og stikke innom apoteket på veien for og kjøpe mer jerntabletter, men det orker jeg bare ikke.
Skulle så gjerne hatt overskudd og energi nå. Har dårlig samvittighet overfor jobben fordi jeg er sykemeldt og har dårlig samvittighet overfor Lille Dulcedo fordi vi ikke får benyttet oss av det fine vårværet. I tillegg har jeg dårlig samvittighet overfor Amiculus. Så ferske som vi er så skulle vi jo fartet rundt og gjort mye morsomt sammen, men det er jo ikke så lett når jeg mest av alt har lyst til og gjemme meg under dyna og være i fred.
Uff, nå er jeg skikkelig sutrete og sytete her. Det er ikke meningen da. Har jo altfor mye og være glad og takknemlig for til og sitte og synes synd på meg selv. Er bare ikke så lett og være glad for alt det gode i livet når jeg er for sliten til og nyte det i særlig stor grad.
Likevel, jeg får prøve og fokusere på de gode tingene. Legen får vel snart nok orden på helsa mi, eventuelt får kroppen min bukt med det på egenhånd bare den får litt tid på seg, og da er jeg tilbake for fullt igjen før jeg vet ordet av det 
I mellomtiden får jeg tenke på alt det gode i livet mitt. Lille Dulcedo, feks. Lille solstrålen min (som riktignok var mer tordensky enn solstråle på morrakvisten idag, men vi har da alle dårlige dager innimellom *S*). Amiculus som er så snill, god og tålmodig. Fam Geminus som er de beste vennene man kan ønske seg og ha.
Fikk forøvrig en liten filmsnutt fra Mater Geminus her forleden. En av de to nusselige små satt i stolen sin og spiste selv. Hun hadde tallerken foran ansiktet og når hun tok den vekk og tittet bort på sin mor som filmet det hele, så kom det frem et herlig ansikt fullt av noe som ser ut som tomatsaus. De blir ikke stort herligere enn det der 
Og mens vi er inne på sjarmerende småtroll. I lokalavisen var det nylig en foto-konkurranse hvor man kunne sende inn bilder av unger i forskjellige situasjoner. Tror tittelen på konkurransen var "Barn man blir glad av" eller noe lignende. Det var massevis av bilder vi har sett tusen ganger før og kan se tusen ganger til uten og bli direkte lei. Barn som leker, barn i morsomme situasjoner, søte barn, rare barn, smilende barn, barn med grimaser osv osv. Ihvertfall, masse flotte bilder, men det var et som skilte seg veldig ut. Et av bildene var av en nyfødt liten gutt. Uvasket, knall rød og midt i et av sine første vræl. Han så ut som en sinna liten rød rosin. Mens de andre bildene fikk meg til og dra på smilebåndet, så var dette et bilde som snarere vekket brekningsrefleksene mine. Fikk grøsninger rett og slett av hele bilde, og kunne ikke fatte hvordan noen kunne ha fått for seg at det bildet hadde noe som helst i konkurransen og gjøre.
At jeg kanskje er litt alene om mine følelser overfor spedbarn fikk jeg bekreftet i helgen. Da var det nemlig oppslag i avisen, og jaggu hadde ikke det fæle bildet vunnet hele konkurransen. Tydeligvis er det ikke mange som mener som meg at bilde best fungerer som prevensjon, for mine naboer mener visst at det var et barn man blir glad av. Jaja, smak og behag osv.
Men, tilbake til det jeg var inne på litt tidligere, nemlig alt det gode i livet mitt. Familien min. Moren min som tilbød seg og komme over og hjelpe meg nå som jeg er sykemeldt. Veldig godt og ha familie som stiller opp. Søstrene mine som jeg ser frem til og reise på tur med i sommer. Niesen min som jeg er så utrolig glad i, og som jeg gjerne skulle sett mye mer til. Jobben min, som jeg trives veldig godt i. Ja, i det hele tatt, livet mitt er veldig bra og jeg er superheldig som er i den situasjonen jeg er i. Så bare helsa kommer tilbake til meg, så har jeg absolutt ingenting og klage over 
I tillegg må jeg vel skryte litt av den siste duppeditten i samlingen min. Har nemlig skaffet meg en PVR. Det er altså en digital dekoder til kabelanlegget her, med opptaksfunksjon. Genial sak. Ved og trykke på en knapp får jeg opp tv-programmer ca en uke frem i tid. Finner jeg noe jeg har lyst til og se, så markerer jeg bare programmet og trykker på "record". Er det en tv-serie, trykker jeg rec to ganger og boksen markerer hele serien for opptak. Når jeg så har lyst til og titte litt på tv, så er det bare og trykke på knappen for og få opp arkivet mitt og plukke hvilket program jeg har lyst til og se av de jeg har tatt opp. Spesielt gunstig nå som jeg går hjemme. I stedet for og sitte og flippe på tv'en og irritere meg over at det aldri er noe severdig på når jeg har lyst til og slappe av foran skjermen litt, så har jeg et lite arkiv med lett underholdning ala Dr. Phil, SOS Barnevakten, Airline, American Chopper, Mythbusters osv. Helt suverent.
Så alt i alt har jeg det ganske bra om dagen, selv om jeg er sliten 
Nihil on 05.07.07 @ 02:17 PM CST [link]