Valgene vi tar..

To av Emmas venninner har denne sommeren fått to hjem og forholde seg til. Ingen stor nyhet det forsåvidt. Folk splitter opp og danner nye familier støtt og stadig. Stig og jeg er jo heller ikke noe unntak der, med vår sammensatte familie.

Likevel, det var ganske trist å se effekten det hadde på spesielt hun ene. Hun var på besøk hos Emma, og etter bare en kort stund, kom Emma til meg og sa venninna var lei seg. Det viste seg at hun savnet mamma'n sin så veldig, men så var det jo pappa's uke nå. Hun skulle ikke til mamma'n sin før etter helgen, og det virker selvsagt som uendelig lenge å vente når du er ni år og vil til mamma med en gang.

Prøvde å trøste og få jentene over på litt gladere tanker, men det var ikke så lett, og tilsutt ringte hun pappa'n sin og sa hun ville bli hentet.

Dette blir jo lettere med tiden. Foreldrene hennes hadde flyttet fra hverandre denne sommeren, så det var temmelig ferskt enda. Hun andre venninna som også hadde måttet dele seg opp i to hjem så ut til å ta det bedre, men hvem vet vel hva som foregår oppi hodene til disse små.

Jeg synes jo forferdelig synd på Emma som ikke får gleden av og vokse opp i et stabilt hjem med mamma og pappa, slik jeg selv gjorde. Med helsøsken som er der uansett hva som skjer, selv om man kanskje ikke prater med dem og ser dem så ofte som man skulle ønske.

De trøstende ordene vi sier til oss selv når vi fratar ungene denne muligheten er at det er bedre enn og oppdra dem i et hjem hvor mamma og pappa bare krangler og er misfornøyde. I tillegg får de jo nå langt flere mennesker i livet sitt som er glad i dem, med bonusmamma'er og pappa'er, og bonusbesteforeldre osv.

Klart det, Emma har fått en langt større familie nå. Tre stesøsken, en stefar, pluss resten av familien hans som virkelig tar i mot nye tilskudd i familien med åpne armer. Pappa'n hennes har jo også ny dame, så der er det ny stemor, og hennes foreldre igjen ser virkelig ut til å ha lagt sin elsk på vesla vår.

Jeg hadde en mamma og en pappa, og to søstre (på godt og vondt *S*). Pappa og jeg besøkte farmor titt og ofte, og innimellom besøkte vi pappas søsken og familien deres. Ikke verdens største familie, men det føltes trygt og godt. Tanken på stesøsken og steforeldre var noe helt fjernt som ihvertfall ikke angikk meg. Familien var kanskje ikke stor, men den var trygg. Jeg hadde en familie og et hjem, og jeg fryktet aldri og miste noen av delene.

Hvor trygg føler Emma seg mon tro? Etter bruddet med pappa'n hennes forsøkte jeg og ikke involvere henne i datingen min, men jeg gikk på en seriøs smell og hadde et kort forhold som utviklet seg altfor fort. Der fikk hun en stefar og to stesøsken som forsvant i løpet av en julehelg. Ikke altfor lenge etterpå traff jeg Stig og selv om vi tok det med ro, og nå faktisk har holdt sammen i 2,5 år (jeeezes som tiden flyr) og ikke har noen intensjoner om å flytte fra hverandre (ikke som jeg vet ihvertfall) så vet jeg jo ikke hvor trygg Emma føler seg.

Emma og jeg leser for tiden boken "Gutten i den stripete pysjamasen" som omhandler 2.verdenskrig og konsentrasjonsleirene. I boka ble det brukt et uttrykk "i overskuelig fremtid" og Emma lurte på hva det betød. Jeg forsøkte å forklare hva de mente med uttrykket, hun tenkte seg om og sa "Åja, jeg tror jeg skjønner. Vi skal bo her i Fetsund i overskuelig fremtid? Er ikke det riktig?"

Det sier vel sitt om hva disse ungene har for trygghet i livet sitt. Det er ikke snakk om at "vi bor her", eller "dette er min familie". For dem er det "vi bor her.. for nå.." og "dette er min familie.. per idag.."

Men, det er som det er. Jeg er så glad for hvor jeg befinner meg nå, og alt jeg kan håpe på er at mine valg har vært til det beste for Emma.

Skjønt, hvor lett er det å stå for de beslutningene når man ser ei ni år gammel jente med tårer i øynene som sier hun vil til mamma, men må vente til mandag for da er det mammas uke.
Karen on 08.17.09 @ 12:15 PM CST [link] [Kommenter innlegget]

Verdi for pengene

Gigagøy har vært en bra investering idag. I tillegg tok vi med ei venninne av Emma, slik at det ble to gutter og to jenter, og det var tydeligvis en ganske smart trekk. Ungene har flydd rundt og lekt i hele dag, og jeg har knapt sett noe til dem. De hr vært innom bordet en gang innimellom for og puste ut, fylle på væske og så har de hevet seg ut i lekeapparatene igjen.

Med en inngangspris på litt under 100 kr pr pers, så skal en vel ikke klage på det. Riktignok får vi ikke lov til og "nyte medbrakt" (skjønt, med fast food meny, så hadde vel ikke ungene akkurat "nytt" og spise medbrakt brødskive *S*) så det har gått med noen kroner på brus, toast og is, men pyttsann, det er så innmari verdt det når jeg sitter her og ser på fire glisende, svette, slitne men glad barn.

Jeg selv har kosa meg med bok, pc og DSi-spill, så jeg skal heller ikke klage. Nå skal vi straks begynne og tenke på og pakke sammen her, og sette kursen hjemover. Planen er og lage litt middag og så skjemme bort ungene med film og lørdagsgodt, før de forhåpentligvis slukner utslitt i sengene sine til kvelden.

Har ikke helt funnet noe program for morgendagen enda. Er ikke noe på kino som passer, men litt avhengig av været så er det jo mye annet det går ann og gjøre også da.


Karen on 08.15.09 @ 04:01 PM CST [link] [Kommenter innlegget]

Bunad, løkringfrieri og litt av hvert annet

I går var Emma med meg på jobb, ettersom det blir litt lange dager for henne alene hjemme nå før skolen begynner igjen.

Vi tok en kort dag på jobben, og deretter benyttet jeg sjansen og tok turen til Husfliden i Oslo for å sjekke ut mulighetene for og få bunad til neste 17.mai. Det gikk veien det. Vi tok mål, og bestilling på en Rogalandsbunad med Lølandmønster er nå levert. Hurra. Gleder meg sinnsykt til å få den. Fikk beskjed om at det ville ta litt tid før jeg hørte noe mer fra dem, for nå skulle den først sys, og så skulle jeg bli kontaktet vedrørende prøving og tilpassing, men det ble neppe før etter jul engang. Ting tar tid, med andre ord, men denne er verdt og vente på.

Etter bunadsprøvingen tok Emma og jeg oss en lunsj på Egons i Oslo. Emma fikk med løkringer til maten, og siden ingen av oss liker det, ble det liggende igjen på tallerken etter at vi var ferdige. Emma lekte litt med dem, og på fleip tok hun på seg en løkring på fingeren som giftering. Før jeg helt tenker over det, ramler det moderlige rådet som IKKE er levert fra mor til datter i mange generasjoner; "Hvis kjæresten din frir med en løkring, så sier du NEI." Nuvel, en mors visdom skal man jo ikke kimse av.

Forresten, hvordan kimser man?

Uansett, vel hjemme igjen nøt vi en rolig fredag hjemme med Stigs hjemmelagde pizza. Nam nam. På kvelden fikk vi derimot dårlige nyheter. Aerosmith har avlyst resten av turneen sin, så det blir ingen konsert på oss når vi drar til St. Paul i september. *sett inn stygge ord her* Virker ikke som om det er meningen at Stig skal få sett dette bandet live. Han hadde jo billetter til konserten deres i Oslo for mange år siden, men da ble konserten avlyst pga vokalistens lemfeldige omgang med narkotiske stoffer.

Idag har jeg tatt med meg ungene på Gigagøy, og jeg kunne vel kanskje egentlig trenge litt lemfeldig omgang med narkotiske stoffer. Rundt meg herjer en skokk med unger, og lydnivået er sånn like på smertegrensen. Forhåpentligvis blir ungene utslitt innen vi skal hjem, slik at det blir en rolig kveld hjemme i det minste. Stig er på fisketur så jeg er alenemor frem til i morgen kveld en eller annen gang. Får se hva vi tar oss til i morgen, men siden det er siste helg før skolen begynner så har jeg lyst til å gjøre det til en morsom helg for dem ihvertfall. La skoleferien ta slutt med stil

Leser for tiden en bok som heter "Quirkology - The curious science of everyday lives" av Richard Wiseman. Den omhandler alle disse rare studiene som forskere gjør, og som med jevne mellomrom dukker opp i avisene. Leste nettopp om en studie som gikk på dødstidspunktet for mennesker. Uten og gå inn på alle de spesifikke kriteriene for studien, så viste den tilslutt vi mennesker til en viss grad overstyrer døden og "holder ut" til visse begivenheter har funnet sted. Feks holder vi ut til over høytiden, eller til en spesiell merkedag. Dog viste det seg at kvinner oftere døde uken etter bursdagen sin, mens menn døde oftere uken før bursdagen. Forskerne mente det kunne skyldes at kvinner gledet seg til bursdagen og derfor holdt ut til den var overstått, mens menn oftere brukte bursdagene sine til å gjøre opp status på livet sitt, og dermed ble mer utsatt for depresjoner og skuffelse, hvilket igjen førte til at man "ga opp".

Mye annen morsom forskning i denne boken, og vi mennesker er nok langt mindre individualistiske og uforutsigbare enn vi skulle like og tro
Karen on 08.15.09 @ 12:10 PM CST [link] [2 kommentarer]

Ut på tur

Gikk tur med Emma idag etter middag, og hun skulle fortelle meg om et spill hun hadde på DS'en sin. Det låt omtrent som det her (med noen forbehold om å kanskje ikke huske navna helt riktig):

Emma: "Først skal man svare på en masse spørsmål. Jeg skjønner jo ikke helt hva de spør om siden jeg ikke kan engelsk så godt, men jeg svarer noe ihvertfall, og til sist spør de om jeg tror jeg kommer til og vinne spillet, og da svarte jeg nei. Jeg måtte jo bare være ærlig for jeg kan jo ikke engelsk, så jeg trodde ikke jeg skulle klare det, og det gjorde jeg jo ikke heller. Jeg bare starter på nytt og på nytt og å nytt, jeg. De tre første gangene fikk jeg fargen gul, og så fikk jeg himmelblå de neste to gangene. Så kunne jeg velge hvem jeg ville være. Jeg kunne velge mellom Sjarizaaar, Sjarmander, Chimichanga, Bulbazar og BlippBlopp. Sjarizaar har tre fingre på hver hånd, og sånne ben som stikker ut sånn (gestikulerer villt) og en sånn oppå hodet som haner har, vettu........"

Mamma: "Hanekam?"

Emma: "Ja, sånn hanekam som haner og høner har. Eller det er kanskje bare hanene som har det? Ihvertfall så har han pigger nedover ryggen, også er han kjempestygg. Eller, egentlig er han jo litt fin også da. Man kan også velge hvem man vil av de små som er i familien. Sjarizaar er jo utviklingen til Sjarmander, vettu....." (stillhet)

Mamma: "Eh.. ja, akkurat ja."

Emma: "Så jeg valgte han og så skulle han sloss mot en annen og da måtte jeg velge en venn og gi dem navn. Jeg kalte min Emma jeg da, men jeg kunne kalt ham hva som helst da. Eller ikke hva som helst, for det er ikke plass til så mange bokstaver. Så tok jeg så bleizik angrep mot Bulbazar og så tok han ild-angrep tilbake mot meg da, og da måtte jeg bruke vennen min sitt vannangrep, vettu...."

(mer stillhet)

Jeg vet liksom ikke helt hva som er forventet av meg, så jeg svarer "OK" og håper jeg ikke trenger delta videre i samtalen.

Det viser det seg at jeg ikke trenger. Emma prater videre i fem minutter til om samme tema, uten å bry seg nevneverdig om at jeg ikke skjønner et plukk. Jeg føler meg veldig gammel og "forrige generasjon". Sukk..
Karen on 08.13.09 @ 09:05 PM CST [link] [3 kommentarer]

Fremskritt

Ikveld ble det litt Wii som lørdagsunderholdning. Emma, Stig og jeg drev med wakeboard, bueskyting, frisbee-kasting og fekting blant annet.

Tankene går litt tilbake til tv-spillene slik de var da jeg var liten.

Jeg husker den første spill-maskinen vi hadde. En Vic20. Der var "hjernen" plassert i tastaturen, så vi koblet et tjukt tastatur til tv'en og så var vi igang. Spillene bestod av noen solide kassetter som vi dyttet inn i et hull bak i tastaturet.

Et av mine favoritt-spill var rent tekstbasert. Man kunne gi figuren man styrte kommander, men kun to ord av gangen. Det hele handlet om en dude som befant seg i et hus og skulle løse et mysterium der. Jeg kunne gi ham instruksjoner som "Go west", "Look inventory" eller "Take apple". Når man kom inn i et nytt rom bekrev han kort hva han så. "Jeg er i et rom. Det er et bord her. På bordet ligger det en kovolutt". Så kunne man gjette seg frem til han kanskje skulle plukke opp konvolutten. Særdeles forseggjort med andre ord.

Det jeg husker aller best derimot, er at det var vampyrer i dette huset. Med jevne mellomrom kom melding "It's getting dark outside". Når den meldingen hadde dukket opp nok antall ganger, og hvis man ikke hadde funnet en løsning for og unngå vampyrene ble det plutselig natt, og figuren sovnet. Når neste linje kom på skjermen så fikk vi beskjed om at han hadde våknet i et ukjent rom med to små hull på halsen.

Husk at vi her snakker om ren tekst på skjermen. Ingen bilder, ingenting annet enn noen få ord på en skjerm. Likevel husker jeg så godt at jeg fikk sommerfugler i magen når varslet kom opp "It's getting dark outside".

Det var så ubeskrivelig skummelt og jeg hastet gjennom dette huset så fort to kommandoer om gangen ville la det gjøres, men jeg fant aldri løsningen på gåten.

I tillegg til et par tekst-baserte spill og noen veldig grafisk enkle spill, så hadde vi en tjukk bok med programmerings-kode. Jeg prøvde meg frem og kombinerte noen progamkodesnutter og klarte til min store stolthet og få frem en pinnemann som gjorde jumping jacks inn i uendeligheten på tv'en. "10 print Hello".

Etterhvert avanserte vi til C64. Der hadde de fleste spillene bilder om ikke annet. Mener på det var på denne vi spilte Olympiske Sommerleker. Vi stupte og kastet diskos og slegge. Det morsomste derimot var løping og svømming. Da gjaldt det og dra joysticken frem og tilbake så fort som overhodet mulig. Tror vi knakk to eller tro joysticker før vi kom oss over på den første Nintendoen.

Etter det har utviklingen gått ganske fort. Nintendo ble Supernintendo og så kom Nintendo 64, med Mario-spillene, Mario Cart og ikke minst, Zelda. I tillegg kom PC med internett. Så ble det Playstation med Sims, Buzz, Singstar og Guitar Hero.

Sim fikk frem massemorderen i meg. Etterhvert ble jeg lei av og bygge fine hus og stifte nye familier, prate med naboene og leve et vanlig liv via tv-skjermen. Da bygde jeg, puttet inn Sim'en min, og fjernet døren. Eller kanskje sende dem ut i bassenge og så selge trappen slik at de ikke kom seg opp av bassenget igjen. Ondskapen kjente kun programmererens grenser.

Siste ut i rekka er Wii, og vi hopper og spretter rundt i stua med nunchuk og motion controller og hva det nå heter, mens vi golfer, spiller bordtennis og skyter pil og bue. Ondskapen er fortsatt tilstede kjenner jeg. Under en sykkeltur prøvde jeg og sykle utenfor et stup, og etterpå vil jeg se hva som skjer om jeg "glemmer" og åpne fallskjermen før jeg når bakken.

Det er en himmelvid forskjell på det tekstbaserte spillet vi startet med og teknikken som ligger bak en Wii, men likevel, jeg har vel egentlig aldri fått igjen den kriblingen og spenningen som jeg hadde med det tekstbaserte spillet. Det kan vel skyldes min egen overivrige fantasi, og alt den kan hoste opp når den får muligheten til det.

Men, nå er det min tur til og hoppe i fallskjerm visstnok.

It's getting dark outside.
Karen on 08.08.09 @ 11:43 PM CST [link] [Kommenter innlegget]

Insekter og sånn

Stod ute og plukket rips etter jobben idag, og fant ut at jeg faktisk har blitt endel mer herdet overfor insekter enn jeg var før.

Jeg husker en gang når jeg var mye yngre, og hele familien var ute på biltur på fjellet. Plutselig fikk vi en veps inn i bilen, og ettersom jeg satt fast mellom mine to søstre i baksetet, kastet jeg meg umiddelbart over fanget på en av dem, og forsøkte og få opp døren. Skal ikke påstå jeg rakk tenke så mye igjennom handlingen, men instinktivt ville jeg vel forsøke og sparke henne ut først og så hoppe etter selv. Vi vet jo alle at vepser er langt farligere enn å hoppe ut av en bil i fart.

En annen gang jeg var i stuen med moren min så kom det en veps flyvende inn gjennom et åpent vindu. Jeg løp full fart opp i andre etasje, inn på badet og låste døren. Idet jeg vrir om nøkkelen på døren, så tenker jeg for meg selv; "Karen, vepser kan ikke åpne dører.."

Likevel, jeg låste ikke opp før moren min sa vepsen var borte.

Det eneste instinktet jeg hadde på den tiden som var sterkere enn frykten for insekter, må ha vært bluferdigheten min.

En venninne og jeg hadde lånt leiligheten til tanten hennes i Stavanger en helg, og vi tyvlånte innholdet i barskapet på fredagskvelden (men det er en helt annen historie) og på lørdagen lå vi ute i hagen og solte oss mens vi hentet oss inn igjen fra kvelden før.

Som nevnt så var (er?) jeg ganske bluferdig og jeg solte meg selvsagt ikke i bikini, men shorts og t-skjorte. I hagen ved siden av drev noen håndverkere og snekret, og det var vel en fire-fem mannfolk som drev på der. Plutselig er det en veps som svimer rundt meg, og til min store forferdelse flyr den inn i ermet på t-skjorten min.

Jeg kan jo ikke vrenge av meg t-skjorten ute i hagen ettersom det er en gjeng mannfolk bare noen meter unna, så jeg bruker alt jeg eier og har av krefter på å holde nervene under kontroll, og reiser meg forsiktig før jeg noe anstrengt går inn i huset. Så snart jeg er ute av synsvidde tar jeg av meg t-skjorten så raskt men forsiktig som jeg bare kan
Det går jo som det må gå, vepsen stikker meg på skuldra. På en smerteskala fra 1 til 10 så var det kanskje en firer. Det var vondt, men det gikk veldig fort over igjen. Absolutt ikke en smerte som man burde ofre søstre for å unngå, men jeg visste jo at det ikke var en rasjonell frykt.

I fjor på forsommeren hadde jeg en skrekkelig opplevelse når jeg så en husbukk (trebukk?) for første gang i mitt liv. Den var gigantisk, og jeg lo/gråt i et hysterianfall uten sidestykke mens jeg forsøkte å forklare Stig at jeg nettopp hadde sett et insekt på størrelse med Radio 1's trafikkhelikopter.

Nå begynner jeg derimot å venne meg til insektene rundt meg. Tidligere i sommer hang jeg ut klesvask da jeg plutselig hørte noe som minnet om motordur. Jeg snur meg og får øye på en metallisk blå bille på størrelse med en drue som buzzer rundt klesvasken.

Tidligere ville jeg sannsynligvis løpt så langt jeg orket (minst 20 meter unna med andre ord), men jeg veivet litt med håndkleet jeg var i ferd med og henge opp for å skremme den bort. Den ble borte litt, men plutselig kom den tilbake igjen og suste forbi hodet mitt. Da tok jeg kleskurven og kastet etter monsteret før jeg løp inn med et hulk (jeg sa jeg var blitt bedre, ikke at jeg var kurert).

Mens jeg stod i ripsbusken og plukket i dag var det fluer og småkryp som kravlet rundt omkring hele tiden, men jeg klarte meg fint. Veivet dem bort når de ble for innpåslitne men ellers brydde jeg meg ikke så mye om dem. Dog må jeg innrømme at jeg gikk rett i dusjen etterpå for og spyle av eventuelle insekter som hadde kravlet inn i håret eller noe.

Det er vel noe i det med å utsette seg for det. Når de er rundt en hele tiden, så nytter det ikke å opprettholde en konstant grad av panikk i kroppen. Det blir for slitsomt. Så frykten kapitulerer til slutt og bra er det, for ellers hadde det blitt anstrengende og bo her ute i skogen.



Karen on 08.06.09 @ 08:35 PM CST [link] [1 kommentar]

Høst

Idag tittet solen endelig frem litt igjen, og det ble faktisk ganske varmt utpå dagen. Likevel merker jeg at jeg er kommet i høst-modus.

Har sittet og surfet litt på kurs. Kunne tenkt meg og ta et språkkurs i løpet av høsten. Enten friske opp fransk- eller tyskkunnskapene, eller kanskje lære et helt nyt språk? Heller vel mest mot fransk. Fikk en skikkelig boost da jeg var i Paris med jobben, og oppdaget at jeg ikke bare husket endel, men at jeg klarte uttalen ganske greit også. Så kanskje et fransk-kurs i høst og en tur til Paris neste år?

Har meldt meg inn på Sats igjen også. Med husbygging, flytting og alt som har foregått det siste året, så ble det så som så med treningen, og jeg fornyet ikke medlemsskapet før sommeren. Satser på litt mer tid til overs i løpet av høsten, så jeg tok sjansen på og melde meg inn igjen.

Ellers går vi nå mot slutten av tre uker uten unger. Gleder meg til ungene kommer tilbake, men skal ikke legge skjul på at det har vært litt godt med barnefri også. Det har blitt endel jobbing, vi har beiset på huset, vært på konserter og ellers bare nytt stillheten.

Nå kommer det til og gå slag i slag fremover, vi skal ha fest for de som har hjulpet oss med hysbyggng, vi skal beise ferdig huset om været holder, mamma kommer på besøk og vi skal til USA om ca en måneds tid. Hm, kanskje jeg skulle ventet litt med medlemsskap på Sats?

På jobben går det også veldig bra for tiden. Har kommet meg ajour etter ferien, og fått gjort en hel del ekstra de siste ukene. Det bør legge grunnlaget for en litt enklere høst, og ikke minst et enklere årsoppgjør.

Kjøpte meg forresten Wii her forleden. Og en Nintendo DSi. Tenkte jeg kom til og trenge litt underholdning på fyturen over dammen, og da kan jo en DSi komme til nytte. Stig og jeg rakk teste ut Wii'en her forleden, og bowlet, golfet, spilte baseball og bokset, alt i vår egen stue. Det var faktisk veldig moro, men ganske slitsomt også.

Men, nuh er det på tide med litt dafing på sofaen før leggetid. Ny dag i morgen.
Karen on 08.05.09 @ 09:17 PM CST [link] [Kommenter innlegget]

Enkel matematikk?

Jada, jeg vet jeg er litt tall-nerd innimellom, men jeg fikk ikke tallene i denne artikkelen til og stemme, og fant ut jeg måtte regne litt på det.

Kort fortalt har forskere regnet seg frem til at en mann bruker 43 min daglig på og kikke på forbipasserende kvinner, og tilsammen utgjør det et helt år i løpet av et livsløp.

Jeg protesterer ikke på at menn har et vandrende blikk, men stemmer tallene?

Dersom en mann stirrer på kvinner i 43 minutter hver dag, så blir det 15.695 minutter i løpet av 365 dager. Det er 1440 minutter per dag, så det gir ca 10,8 dager med sjekking pr mann pr år. Hvis vi da regner en mann som aktiv kikker fra han er 15 til han er 75 så gir det 60 år med kikking. 60 år med 10,8 dager kikking pr år, gir 648 dager med kikking i løpet av et mannlig livsløp. Det er ca 1 og 9 mnd. Nesten dobbelt så mye som de har regnet seg frem til artikkelen med andre ord.

Men, hvis vi går utifra at det riktige er i underkant av ett år med kikking, så vil tilsvarende regnestykke gi mannen 22 minutter med å sjekke ut forbipasserende kvinner.

Så hvem har regnet feil? Jeg, journalisten eller forskerne?

Dette beviser bare at det er tre typer mennesker i verden. De som skjønner matte og de som ikke gjør det.


Karen on 08.05.09 @ 01:03 PM CST [link] [Kommenter innlegget]